Da jeg hastet gjennom byen på fredag møtte jeg mange kjente som kommenterte det heftige sommerregnet. De aller fleste så deprimerte ut, men kommenterte på ranværingsvis været. Det er jo bare det vi ranværinger snakker om, i alle fall i edru tilstand. Samtidig som de prøvde å smile og overse at vannet rant dem nedover den solsvidde ryggtavla så de ut i lufta med tomt blikk. «Ja, ja, det va no godt at det begynt å regn, ja før bøndern, altså». I samme øyeblikk som løgnen var presentert så jeg at de seg litt sammen, men trøsteløgnen satt der som spikret. De vil nok gjenta den gjennom hele helgen mens de sitter inne foran peisen og fyrer både med tørrbjørk og konjakk. Jeg for min del må innrømme at jeg kunne klart meg godt uten silregnet selv om jeg har slitt med å vanne grønnsaker og urter gjennom hele sommeren. De fem krukkene med diverse nytteplanter og de tre med rein pynt har fått seg en skvett hver kveld etter et jeg har tatt meg en liten skvett sjøl først.
Det er rart med det. Så snart sola varmer opp våre nordnorske skrotter får vi sydenstemning og lever som om vi skulle være på en heltidsferie langt ser sør. Som han sa, lektoren jeg møtte på polet forleden. Han betraktet vindunken min og undret om jeg også hadde oppdaget at de hadde en tendens til å lekke.
–Det må være en feil, de blir jo så fort tomme, sa han og fikk støtte av kona som var med og bar på en ny forsyning.
Det er også andre fordeler med kraftig regn. Man slipper å vaske bilene som er blitt gråsvarte av industrinedfall og svevestøv fra byens ørkenlandskap. I tillegg kan fugleskitten bli borte, i alle fall om det regner et par måneder. De av oss som har biler uten tak vil nå i en periode kanskje bli nødt til å sitte innestengt å kjøre. Det er hardt for mange av oss som liker oss best når håret flagrer i vinden. En av kollegene var svært bekymret når han så det piskende regnet utenfor kantinevinduet. Han kjente med en klam hand på den blankskurte issen og lurte en stakket stund på hvor han hadde forlagt hårføneren. Smilet kom ikke tilbake før han kom på at han for lengst hadde mistet all hårvekst, i alle fall der oppe. Sjøl er jeg alltid noe pessimistisk og har både paraply, dunjakke, regnfrakk og sydvest liggende i bilen. Langstøvler har jeg ikke, men jeg fikk silikonbehandlet mine nye ørkensko da jeg kjøpte dem i forrige uke. Selv i steiksola hadde jeg så mye hjernekraft igjen at jeg innså at ørkentilstander i Rana ikke kom til å vare evig.
Ja, ja, det er en skjebnens ironi at så snart jeg kjøper nye ørkensko så begynner det å regne. Jeg tror at vi ranværinger kollektivt bør gå ut og kjøpe heldekkende regnjakker med bukser i tillegg til langstøvler. Det er en sikker metode for å få værgudene til å snu. Vi har nå i alle fall noe å snakke om i tida framover.

Nasjonal transportplan er nylig lagt fram. I denne planen er to flyplassprosjekt på Helgeland omtalt. Også denne gang gikk Rana ut som den seirende part. Polarsirkelen lufthavn «Flyparadiset» fikk hele åtte linjers omtale, mens Helgeland Lufthavn , «Tåkeheimen» bare fikk tre linjer. Brønnøy lufthavn «Stormsenteret» som vil forlenge sin flyplass til «storflyplass» er ikke nevnt med et ord. De har derimot møtt motbør i Luftfartstilsynet som mener at slik utvidelse kommer i strid med regelverket på flere punkter. Hvordan det ligger an med storflyplassen i Sandnessjøen «Sidevinden» vet jeg ikke, men drømmen om et nytt Gardermoen lever nok sterkt også der.
Ute på Træna og Lovund er skuffelsen stor etter at Nasjonal transportplan vender tommelen ned for en helikopterrute til disse øysamfunnene. Hva blir det neste slaget storsamfunnet påfører oss her på Helgeland?
Vi har alt opplevd at vegmyndighetene med kombinert vegsjef og samferdselspolitiker Naimak har utsatt enhver utbedring av landets viktigste veg E6 til evig tid. Det vil si at dersom vi betaler vegen sjøl så kan samfunnet kanskje gå inn for at det skal bli veg også her nord.
I mellomtida kjører vogntogene parallelt med jernbanetogene opp Dunderlandsdalen. Vogntogene balanserer på en asfaltstrek som er best egnet som gang og sykkelsti. Jernbanetogene snegler seg over fjellet med omrent samme hastighet som da jernbanen ble oppfunnet. På kysten brøyter umoderne, drivstoffhungrige, forurensende hurtigbåter seg på kryss og tvers mens brukerne er like sure. Det er klart at en som bor ute på den «ytterste nøgne ø» må kunne dra til Mo på polet når som helst. Hvorfor skal det være forskjell på folk. Det samme gjelder de nye fiskefabrikkene som lokal kapitalister har vært så kjekke å ha anlagt ute i havgapet. Det er klart at det er samfunnet som skal holde transporten ut og inn til vegnett og bane. Hvis jeg ønsket å starte et stålverk på Myken så er det klart at staten må opprette transportmuligheter. Ei industrihavn til en milliard og et kraftverk til to er det minste folk med initiativ på kysten kan forlange i bytte for arbeidsplasser. I tillegg synes jeg staten bør bruke Husbanken og bygge boliger til alle arbeidsinvandrerne som må til for å drive fabrikkene. Jeg ser ikke bort fra at enkelte av disse i framtida vil være muslimer, og da må det selvsagt bygges moskeer..
Et annet stort problem er mangelen på sykehus på kysten. I dag har vi bare tre sykehus på Helgeland. Det er nå på tide å få et fullgodt tilbud i Brønnøysund, Herøy, Træna, Lurøy, Drevjadalen og ved Røssvatnet. Om det ikke er en lege og en sykebil til hver pasient så bør det i alle fall være et sykehus mindre enn et kvarter fra heimhusan. Slik det er nå dør det folk hver eneste dag på Helgeland. Det må staten få slutt på.

Det er oppstått en bitter strid lengst sør på Helgeland. Ved Ranfjordens munning ligger øyriket Vega med Himmelblåøya Ylvingen, bare noen svenskpilkkast fra Ranskjæret ytre. Vegværingene føler at brønnøyværingene stjeler himmelblåglansen fra Vega. I et leserbrev i HA slår en framtredende vegværing fra yttersia fast at Brønnøysund avis og Brønnøy kommune er i ferd med fravriste Vegas befolkning Himmelblå. Forfatteren skriver at dette bunner i sjalusi fra ordføreren i Brønnøy. Avisen beskyldes for å dekke enhver bevegelse som artister og teknikere foretar seg i Brønnøy. Det lages til og med reportasjer når de er på pub, hos frisøren eller sågar i en klesbutikk !
Dette blir rikt illustrert i BA Nett med hentydning om at dette er «våre folk», «våre skuespillere og »dette er Brønnøysunds «Himmelblå» Og så kommer det gjerne med liten skrift og som en parentes (på Ylvingen). «- I mens kan vi vegværinger glede oss over all responsen Ylvingen får, og til nye episoder av Himmelblå, med eller uten Brønnøysund, helst uten.» skriver Willy Wiksaas fra Vega. det er greit at vegværingene er forulempet, men det er også vi ranværinger.
Man kan bli så eitrandes forbanna når en leser slike innlegg. Hva hadde «Himmelblå»vært uten Rana og ranværingene. Har ikke vegværingene lagt merke til at hele serien er dominert av ranværinger.
Jeg nevner i fleng: Terje Skonseng Naudeer som spiller Roland på en uforglemmelig og genial måte. Det rett og slett stråler ranværing av han. Vi fornemmer oppveksten i Skolegata selv når han spiller fiskeren der ytterst i Storranfjorden. Så har vi Julie Øksnes fra Toranesgata. Bare du ser henne ute ved storhavet fornemmer man dype skuespillertanker med røtter i selveste Mo. Og så den vakre presten Vivian. De som har vett på skuespill og TV-serier ser at dette er en kvinne som er oppvokst like ved munningen til Indre Ranfjorden. Hun er preget av å ha slitt sine første år på strandstedet Nesna, som for de fleste av oss er en del av Rana. Det er flere ranværinger der ute enn det er nesnaværinger og det har satt sitt preg på Nina Bendiksen. I tillegg til disse helranværingene har vi Ketil Høegh som spiller Roland. Han har nok ikke vært den eminente karakterskuespilleren han er i dag uten sine opplæringsår som skuespiller ved Nordland Teater. Sigmund Sæverud er skapranværing også han. Han har ved flere anledninger jobbet ved hele Mo i Ranas teater NT både som skuespiller og instruktør, og det vises. Husker dere den sekvensen da han tok mauseren for å avlive sin senile kone Ingeborg, moværingen Julie Øksnes. Noe mer gripende har jeg aldri sett på norsk fjernsyn. Måten han gikk og snakket på i en sådan stund kunne han aldri ha funnet på sjøl. Dette må han ha sett på Mo. Til sist, men ikke minst vil jeg nevne superstatisten Jon Rundmo. Hvor er han fra? Jo, selvsagt Rana. Nok er nok, Brønnøy. Fy. Og tross alt takk til vegværingen Wiksaas som tok saken opp i dagslysets grimme skinn..
Geir Vea journalist

Her om dagen kom jeg heim til blokkert innkjørsel. En eller annen brøytefantast som har glemt å ha nede skjæret tidligere i vinter hadde tatt seg en tur i min lille gatestump for å fjerne den bunnløse sørpa som også kalles veg her i Rana. Jeg er forsåvidt glad og takknemlig for dette og er forbered på å tilgi at både jeg og avisbudet nå er avskåret fra å nå fram til inngangsdøra mi uten fjellklatrererfaring. Som relativt sprek og midt i min tidlige alderdom klarte jeg å komme meg velberget inn i huset. På vegen inn tok jeg til og med meg søppelkassen som de såkalte renovatørene hadde slengt fra seg midt i snøfjellet. Da jeg med megen møye og ikke så lite forbannelse over vinteren og alt dets uvesen så jeg at søppelkara hadde kildesortert bort ei rislampe som jeg med megen møye hade presset ned på toppen av matavfallet. Først ble jeg forbannet og så rasende, og hadde mobiltelefonen framme for å ringe min navnebror i HAF og klage på det mest infernalske. Heldigvis kom hunden ut i døra og slikket meg på telefonhanda og jeg ble mild i sinnet og klarte å roe meg. Det er jo bare førjulsvinter en gang i året og da skal det råde fred også mellom søppelkunder og søppelkjører, har jeg hørt.
Etter en stor dram, del tungsinn og spekulasjoner begynte jeg å tvile på min evne til å kildesortere. Kanskje denne lampeskjernem er et stort miljøproblem som ikke passer sammen med restene etter mitt daglige kosthold. Kanskje det kunne oppstå kjemiske reaksjoner som kunne få forbrenningsanlegget til å eksplodere, eller kanskje slike kinesiske rislamper inneholder miljøgifter og skulle vært sortert i en egen kasse.Jeg leste informasjonen som jeg har fått på grått resirkulert papir fra HAF og der sto det ingenting om rislamper. Her må jeg få skyte inn at metallet i lampa var fjernet og lagt i skrapjernkassen, ledningen har jeg tatt av plastisolasjonen på og lagt i plastsamlekassen. Kobberet, dette djevelske giftstoffet som blir til livsfarlig kobbervitriol når hunder pisser på det har jeg lagt i kobberkassen. En miljøsikker kasse av resirkulerte amerikamske dollarglis som jeg alltid holder låst. Lyspæra har jeg lagt i den lille røde i garasjen der slikt skal være.Vel og merke etter at jeg plukket den sund og fjernet wolframmet og forseglingen som er en gave fra selveste djevelen.
Nå sitter jeg igjen med to meter bambus og en halv kvadratmeter rispapir. Sistnevnte utgjør cirka 30 gram. Jeg håper at noen av mine lesere kan tipse meg om de rette måten å bli kvitt dette på en riktig måte. En måte som ikke vil føre til global oppvarming eller forgiftning av naturen.
Til slutt vil jeg rette en takk til de meget observante søppelbiloperatørene som tar seg bryet med å hjelpe meg med å ikke bli miljøkriminell. Jeg synes også det alltid er spennende å komme heim på onsdagene å se hvordan de har klart å slenge søppelkassen min. Av og til ligger den så komisk til at jeg må le. Særlig artig var et den gangen den var knust. Da lo jeg godt altså. Jeg er evig takknemlig for at disse hemnesværingene nå er ute av søppeltransporten i mi gate. Det var ikke noe artig med dem. De lot boksen stå på sine egne hjul hver eneste gang.
Ellers vil jeg takke brøytevesenet for det stilige snøfjellet jeg har fått. Nå kan jeg avlyse jula og alt det der ståket. Mora mi og alle de andre gamlingene som bruker å kopmme å drikke opp juleakevitten min kommer seg garantert aldri over det berget. Takk igjen, og en takk til gud for finanskrisa
som ga oss nye billige renovatører. ( Eller var det Terra?)

Til tross for at det er etablert et stort slakteri i Hemnes fortsetter bøndene å slå ihjel sauene sine med kunstige bjørneklør i stedet for å sende dem til slakteriet og få penger på konto.
Jeg lurer på hva som er tanken bak en slik fremgangsmåte. Det er jo et jævla liv å først slå dem ihjel og så gjemme dem i skogen. I tillegg må de til Meyergården på Mo og hente hår fra barbamsen og legge dem ved siden av kadaveret. Og så må de bli med rovdyrkontakten ut i terrenget og påvise funnet.
Etter at de har slått ihjel 10-15 lam må de så søke fylkesmannen om fellingstillatelse på bjørnen. Om de er så uheldig å få en slik tillatelse så må de riste liv i alle pensjonistene og arbeidsløse sauebønder i nærområdet for å jakte på Bamse Brakar.
En overordnet bjørnedrapekspert har fastslått at den lokale bjørnedrapeksperten ikke vet hva han gjør, men nå er også den overornede bjørnedrapekspertens konklusjoner satt til side; i alle fall intil videre. Dermed skal fylkesmannen vurdere om bøndene skal få erstatning for lammene som bjørnen kanskje har drept, og det helt uavhengig av om det er bjørnen som har skylda.
Etter det jeg leser mellom linjene i denne saken så har myndighetene liten tro på denne bjørnen, men later som om den finnes.
Det er faktisk bestemt av regjeringa at bjørnen skal eksistere.
Jeg er hellig overbevist om at det enten er bøndene som går rundt med ei falsk bjørneklo, eller så er det en bjørnofil som står bak. Jeg har aldri sett bjørn. Ingen jeg kjenner har sett bjørn, Og ingen av jaktlagene i Korgen har heller ikke funnet denne illgjerningsbjørnen.
Direktoratets folk er ekspert på bjørn, men har de sett bjørn? Og har de sett hvordan bjørnen dreper lam.
Jeg tror hele bjørnesaken er en bløff. Bjørn er bare noe man har lest om i historiebøker. Jeg tror den er utdød. Nå er det bare å søke om fellingstillatelse på de som går rundti skogen og slår ihjel sauer med ei heimelaget bjørneklo. Mennesker er som kjent ikke blant de fredete rovdyra i skogen. God jakt.

PS. Dette minner meg om hva heimstadikteren Einar Hauan i Utskarpen skrev i et dikt om sin første vellykkete jakt

“Den første haren eg skaut,
det va et lam,
å det slo eg ihjel med ei rivæ”

Vi er alle kunder, vi er alle nødt til å forholde oss til diverse bransjer. I forsikringsbransjen er det enkelte som bruker et godt sevicenivå som reklame, men det er ofte ikke slik når det blir alvor.
Det er nemlig forskjell på forsikringsselskapet ditt når du bare skal betale forsikring, og når du får bruk for den. Ta for eksempel bilforsikringen til folk. De fleste av oss som ikke har så mye på bok at vi kan ta større reparasjoner etter uhell selv, velger å forsikre våre kjøretøyer. Disse forsikringene har en lei tendens til at forsikringspremien øker når bilene blir eldre. Hvorfor vet ikke jeg, men jeg ser samtidig at en bil som er i topp stand og er rundt ti år blir nesten verdiløs når en skal ha oppgjør etter kollisjoner.
Forsikringsselskapene sender en takstmann for å se på skadene. De finner en pris etter en slags ukjent kode for oss vanlig dødelige. Et eksempel er en 1997 folkevognsbuss med skader i fronten. Eieren får beskjed fra sitt forsikringsselskap at det vil koste rundt 80.000 å reparere. Bileieren får tilbud om å få denne summen utbetalt. Vår mann trenger jo fortsatt bil og likte egentlig bussen sin og ønsker å beholde den, men det vil ikke forsikringsselskapet. De vil selge den for en ukjent sum til et bilversted. Dette bilverkstedet reparerer bilen til en langt lavere kostnad og kan selge den med fortjeneste.
Forsikringselskapet betaler ut 80.000 kroner til den uheldige bileieren. Selskapet klarer kanskje å få 20.000 kroner for vraket hos karosseriverkstedet som sender bilen til Polen og får den reparert billig.
Altså – forsikringselskapet kommer unna med 60.000 kroner i utgifter i oppgjøret med forsikringstakeren. Forsikringstakeren som vil ha en likedan bil må derimot ut med 120-130.000 kroner for tilsvarende bil hos en forhandler.
Konklusjonen er at “full kasko” i beste fall bare dekker to tredjedeler av bileierens kostnad med ulykken selv om han er uskyldig i det som skjedde.
Denne typen lureri foregår hver dag hele året. Minstekravet fra oss kunder er at det følger med en ca. verdiansettelse på vårt kjøretøy når vi får regningen på kaskoen. Denne summen bør også være bindende for selskapet.
Denne praksisen må i det minste fortjene betegnelsen bondefangeri, men det er dessvere slik at en også dekker resten av befolkningen. La oss gå til opprør mot forsikringsgiganter som driver sitt skitne spill med folk som ikke har ressurser til å forsvare seg gjennom dyre advokatfirma.
Finn ut hvilket selskap som er redeligst og bli kunde.
Jeg frykter imidlertid at disse selskapene stort sett er like dårlige.
Ja, ja det er et liv i “mig og mainnlort” å være bileier.

Etter flere dager på reise kom jeg i så skarp bloggabstinens at jeg har vært og kjøpt meg en mini pc. Et artig lite redskap som jeg tror mange av oss kommer til å anskaffe. I dag selges det bare av dette ene merket en mini-pc hver time i Europa. Kanskje ikke så mye, men vi må huske at disse småmaskinenen kommer på toppen av både stasjonære og såkalte flyttbare Pcer.
Fra min ringe bolig her på vestlandet skuer jeg mot et helvetes regn hver eneste dag. Til tross for dette er byen, Bergen, full av turister av det asiatiske slaget.
Det er også ei annan gruppe utlendinger som nå vises godti gatebildet. Deter de hundrevis, for ikke å si tusenvis av østeuropeere som har gjort et viktig og godt arbeid her i landet de siste årene som er i ferd med å bli ledige. Byggeboomen er over. De titusener av flislagte bad er nå ferdige. Hvermannsen som har lånt seg til fant sitter på sine porselensskåler og blir kvalmere og kvalmere av sine flerehundretusenkroners dritere. De stilige kjøkkenløsningene som ikke tillater matlaging står for ytterligere flere hundre tusen i gjeld. På vulgære hytter og fritidshus i Sverige og på Helgelandskysten sitter meglere, kjøkkenleverandører og andre som har profitert på folks totale stupiditet i forhold til heimedekorasjon og oppussingsprosjekter. De vanvittige årene er over for denne gang. Men de vet også at norske banker nok engang vil la folk gå av hengslene på billige renter og stormannsgalskap. Kunsten er nå å ligge i dvale og vente på neste galskapsperiode. Alle vet at den kommer, men ingen gjør noe for å stoppe den. I mellomtiden har vi gamlingene med kjøkken og bad, for ikke å si stuer og soverom fra tidlig åttiitall tatt oss en litt sen høstferie for å lufte sportsbilene på de snøfrie spanske fjellveger, eller det som verre er. Et par bad og et kjøkkken som man ikke kjøpte, finansierer både biler, bensin og hoteller i mange år framover. Jeg har aldri vært så glad for mitt nymalte kjøkken til 1000 kroner som nå. Det ser greit ut. Jeg kan lage mat i det og jeg kan ha noe artig i garasjen i stedet for overpriste kjøkkenløsninger. Ja,ja hvere sin lyst. Noen har sine største opplevelser på kjøkkenet heime. Andre lever ut sin galskap på andre måter. Jeg har lest Lars Saabye Christensens bok “Bly” i dag. Må jo innrømme at han er en god ordgyter, men ellers er det lite innhold. Det minner mest av alt Ulf Lundells bok “Jack” fra 70 tallet. Men sådan er jo kunsten. Evige repetisjoner i ny innpakning. Nå skal jeg spise krabber og drikke vin. Den eneste grunnen til at jeg skrev dette er at jeg måtte prøve min nye reise-pc. God natt i nord. Husk piggdekk.

Vet dere hvor mye 1,4 milliarder kroner er? Neppe.
Dette store tallet representerer den samme sum som enkelte vegforkjempere og politikere er villig til å bruke for å bygge ny veg mellom Mosjøen og Sandnessjøen.
Nå har jeg ikke regnet nøyaktig ut hvor mye penger dette ville gitt hver innbygger der ute i Sandnessjøen og øyene utenfor hvis de fikk dele på beløpet mot å beholde den gamle vegen, men noe over 100.000 kroner på hver ville det fort blitt. Og da tar jeg med nyfødte og gamlehjemsplasserte gamlinger uten egen rullestol.
Jeg vet også at dette utgjør et strekning på 1.400 meter med 100-lapper; satt på høykant.

Det spiller ingen rolle hva disse politikerne vedtar. De har ikke ansvar for konsekvensene av å utsette bygging av en moderne E6 gjennom Helgeland i flere tiår framover for heller å bygge en «sideveg» med nokså begrenset trafikk. For «sideveg» må man kunne kalle denne lokalvegen mellom «Helgelandskameratene». I hvert fall i forhold til landets hovedferdselsåre mellom nord og sør.
Det er mange borgere av det hvite uskyldige Norge som har gått i redsel gjennom flere år for at vårt herlige fedreland skal bli overstrømmet av «kameldrivere» som i neste omgang vil oversvømme oss med moskeer og brunøyde barn med medfødte terroristtanker.
Jeg er ikke blant dem som er mest redd kameldriverne. Jeg må si at kamelslukerne utgjør en langt større trussel mot samfunnet vårt.
Før neste valg bør vi få politiets sikkerhetstjeneste (PST) til å sjekke alle listekandidater for å se om de har kamelslukertendenser. Mitt tips til overvåkerne er å se nærmere på endel politiske representanter fra Rana. Her er kamelsluking gjort til rein vitenskap. Men i denne saken er det ingen politisk retning som bør gå fri for mistanke. Selv ikke de politikere som over lang tid har gått og skrytt av at de er mot Toventøvet stemte mot.
Ute på kysten er den skjulte agendaen å legge E6 langs denne traseen en gang i framtida. Resten av politikerne stemmer for fordi de håper at dette neppe blir en realitet når Stortinget får se galskapen. Men det er bekymringsfullt at det er drysset en god del millioner til oppstart av dette prosjektet i åretstatsbudsjett. V
Det eneste lyspunktet er at våre nye landsmenn med kameldrivererfaring snart kan overta transporten langs kameltråkket vi også kaller E6.