Da jeg hastet gjennom byen på fredag møtte jeg mange kjente som kommenterte det heftige sommerregnet. De aller fleste så deprimerte ut, men kommenterte på ranværingsvis været. Det er jo bare det vi ranværinger snakker om, i alle fall i edru tilstand. Samtidig som de prøvde å smile og overse at vannet rant dem nedover den solsvidde ryggtavla så de ut i lufta med tomt blikk. «Ja, ja, det va no godt at det begynt å regn, ja før bøndern, altså». I samme øyeblikk som løgnen var presentert så jeg at de seg litt sammen, men trøsteløgnen satt der som spikret. De vil nok gjenta den gjennom hele helgen mens de sitter inne foran peisen og fyrer både med tørrbjørk og konjakk. Jeg for min del må innrømme at jeg kunne klart meg godt uten silregnet selv om jeg har slitt med å vanne grønnsaker og urter gjennom hele sommeren. De fem krukkene med diverse nytteplanter og de tre med rein pynt har fått seg en skvett hver kveld etter et jeg har tatt meg en liten skvett sjøl først.
Det er rart med det. Så snart sola varmer opp våre nordnorske skrotter får vi sydenstemning og lever som om vi skulle være på en heltidsferie langt ser sør. Som han sa, lektoren jeg møtte på polet forleden. Han betraktet vindunken min og undret om jeg også hadde oppdaget at de hadde en tendens til å lekke.
–Det må være en feil, de blir jo så fort tomme, sa han og fikk støtte av kona som var med og bar på en ny forsyning.
Det er også andre fordeler med kraftig regn. Man slipper å vaske bilene som er blitt gråsvarte av industrinedfall og svevestøv fra byens ørkenlandskap. I tillegg kan fugleskitten bli borte, i alle fall om det regner et par måneder. De av oss som har biler uten tak vil nå i en periode kanskje bli nødt til å sitte innestengt å kjøre. Det er hardt for mange av oss som liker oss best når håret flagrer i vinden. En av kollegene var svært bekymret når han så det piskende regnet utenfor kantinevinduet. Han kjente med en klam hand på den blankskurte issen og lurte en stakket stund på hvor han hadde forlagt hårføneren. Smilet kom ikke tilbake før han kom på at han for lengst hadde mistet all hårvekst, i alle fall der oppe. Sjøl er jeg alltid noe pessimistisk og har både paraply, dunjakke, regnfrakk og sydvest liggende i bilen. Langstøvler har jeg ikke, men jeg fikk silikonbehandlet mine nye ørkensko da jeg kjøpte dem i forrige uke. Selv i steiksola hadde jeg så mye hjernekraft igjen at jeg innså at ørkentilstander i Rana ikke kom til å vare evig.
Ja, ja, det er en skjebnens ironi at så snart jeg kjøper nye ørkensko så begynner det å regne. Jeg tror at vi ranværinger kollektivt bør gå ut og kjøpe heldekkende regnjakker med bukser i tillegg til langstøvler. Det er en sikker metode for å få værgudene til å snu. Vi har nå i alle fall noe å snakke om i tida framover.