Her om dagen kom jeg heim til blokkert innkjørsel. En eller annen brøytefantast som har glemt å ha nede skjæret tidligere i vinter hadde tatt seg en tur i min lille gatestump for å fjerne den bunnløse sørpa som også kalles veg her i Rana. Jeg er forsåvidt glad og takknemlig for dette og er forbered på å tilgi at både jeg og avisbudet nå er avskåret fra å nå fram til inngangsdøra mi uten fjellklatrererfaring. Som relativt sprek og midt i min tidlige alderdom klarte jeg å komme meg velberget inn i huset. På vegen inn tok jeg til og med meg søppelkassen som de såkalte renovatørene hadde slengt fra seg midt i snøfjellet. Da jeg med megen møye og ikke så lite forbannelse over vinteren og alt dets uvesen så jeg at søppelkara hadde kildesortert bort ei rislampe som jeg med megen møye hade presset ned på toppen av matavfallet. Først ble jeg forbannet og så rasende, og hadde mobiltelefonen framme for å ringe min navnebror i HAF og klage på det mest infernalske. Heldigvis kom hunden ut i døra og slikket meg på telefonhanda og jeg ble mild i sinnet og klarte å roe meg. Det er jo bare førjulsvinter en gang i året og da skal det råde fred også mellom søppelkunder og søppelkjører, har jeg hørt.
Etter en stor dram, del tungsinn og spekulasjoner begynte jeg å tvile på min evne til å kildesortere. Kanskje denne lampeskjernem er et stort miljøproblem som ikke passer sammen med restene etter mitt daglige kosthold. Kanskje det kunne oppstå kjemiske reaksjoner som kunne få forbrenningsanlegget til å eksplodere, eller kanskje slike kinesiske rislamper inneholder miljøgifter og skulle vært sortert i en egen kasse.Jeg leste informasjonen som jeg har fått på grått resirkulert papir fra HAF og der sto det ingenting om rislamper. Her må jeg få skyte inn at metallet i lampa var fjernet og lagt i skrapjernkassen, ledningen har jeg tatt av plastisolasjonen på og lagt i plastsamlekassen. Kobberet, dette djevelske giftstoffet som blir til livsfarlig kobbervitriol når hunder pisser på det har jeg lagt i kobberkassen. En miljøsikker kasse av resirkulerte amerikamske dollarglis som jeg alltid holder låst. Lyspæra har jeg lagt i den lille røde i garasjen der slikt skal være.Vel og merke etter at jeg plukket den sund og fjernet wolframmet og forseglingen som er en gave fra selveste djevelen.
Nå sitter jeg igjen med to meter bambus og en halv kvadratmeter rispapir. Sistnevnte utgjør cirka 30 gram. Jeg håper at noen av mine lesere kan tipse meg om de rette måten å bli kvitt dette på en riktig måte. En måte som ikke vil føre til global oppvarming eller forgiftning av naturen.
Til slutt vil jeg rette en takk til de meget observante søppelbiloperatørene som tar seg bryet med å hjelpe meg med å ikke bli miljøkriminell. Jeg synes også det alltid er spennende å komme heim på onsdagene å se hvordan de har klart å slenge søppelkassen min. Av og til ligger den så komisk til at jeg må le. Særlig artig var et den gangen den var knust. Da lo jeg godt altså. Jeg er evig takknemlig for at disse hemnesværingene nå er ute av søppeltransporten i mi gate. Det var ikke noe artig med dem. De lot boksen stå på sine egne hjul hver eneste gang.
Ellers vil jeg takke brøytevesenet for det stilige snøfjellet jeg har fått. Nå kan jeg avlyse jula og alt det der ståket. Mora mi og alle de andre gamlingene som bruker å kopmme å drikke opp juleakevitten min kommer seg garantert aldri over det berget. Takk igjen, og en takk til gud for finanskrisa
som ga oss nye billige renovatører. ( Eller var det Terra?)